hits

Innlegg fra arkivet: Siamesisk og Endgame

Fant dette innlegget som et utkast i arkivene våre, jeg skrev det i september 2014. Nå studerer ikke jeg litteraturfag lenger, men her har dere et innblikk fra den tiden.

De to siste ukene har vi arbeidet med Samuel Becketts absurde teaterstykke Endgame på et av seminarene mine på Blindern. Og i dag slo det meg hvor mange likheter og paralleller jeg kan se mellom Endgame og en av bøkene jeg leste til særemnet i tredje klasse, Siamesisk av Stig Sæterbakken. 

I løpet av emnet mitt om modernismen har jeg plutselig innsett hvor mye jeg kan kjenne igjen i oppgaven jeg skrev i tredje klasse, og det har vært kjempemorsomt. Jeg har følt meg så opplyst hver gang jeg innser at det er likheter, og jeg angrer litt på at jeg ikke kunne alt dette for tre år siden da jeg jobbet meg gjennom bøkene og oppgaven. Jeg føler at jeg faktisk lærte noe av norskfaget på videregående, som jeg kan ta opp igjen til universitetet nå. 

Siamesisk er en roman skrevet av den norske forfatteren Stig Sæterbakken (1966-2012), gitt ut i 1997. I boka følger vi det eldre ekteparet Erna og Edwin Mortens. Handlingen forlater aldri leiligheten deres, og det er sjelden stor forandring i rutinen deres. Det som setter hele handlingen i gang er den nye vaktmesteren deres. Han kommer til leiligheten deres for å skifte en lyspære, og dette endrer alt for disse to gamle menneskene. Erna og Edwin lever ganske isolerte liv, uten mye kontakt med omverdenen. Sigri kommer en gang i uka for å hjelpe til med å vaske og kjøpe inn mat, men bortsett fra henne er det ingen andre i leiligheten deres sammen med dem. Det skjer ikke mye i boka før vaktmesteren kommer på besøk, men det er tydelig at han skaper et såpass stort skift i miljøet Erna og Edwin hadde dyrket seg i mellom, at ingenting er helt det samme etter at han drar.

I Endgame (1957) er vi i en slags stillestående post-apokalyptisk verden, hvor de eneste levende som gjenstår er Hamm og Clov, og Hamms foreldre Nagg og Nell. Det absurde dramaet er skrevet av Samuel Beckett (1906-1989), og det er et av hans mer kjente stykker, sammen med Vente på Godot (1952, fransk utgivelse) og Happy Days (1963). Noen vil kanskje huske Vente på Godot fra norsktimene på videregående, det gjør i alle fall jeg.

Begge tilfellene her fremstiller kroppslig forfall og død. Edwin sitter i stolen sin på badet, dag ut og dag inn. Alt han gjør er å tygge Orbit og se ut av vinduet. I Endgame er Hamm blind, og han sitter dag ut og dag inn i gyngestolen sin. Begge verkene har en handling som er veldig avkuttet fra omverdenen. Hamm og Clov lever i noe som kan virke post-apokalyptisk, Erna og Edwin forlater aldri leiligheten sin, og det er som at det ikke er noen andre i verden enn de to. For alt vi vet er det ikke noe utenfor leiligheten deres, og det føles også post-apokalyptisk.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar