The Peculiar Life of a Lonely Postman - Denis Thériault

Jeg er tilbake i mitt pretensiøse kvartal, hvor jeg sitter alene i leiligheten og hører på Chet Baker imens jeg leser. Jeg er like kvalm som dere. Neida. Joda.

Boken jeg leser er The Peculiar Life of a Lonely Postman, skrevet av Denis Thériault. Boken går til side 108, hvor den fortsetter med informasjon om både forfatter og oversetter, og så en spørsmålsrunde med forfatteren. I følge Tanum sin omtalelse av boken sammenlignet de stilen med Julian Barnes, som. jeg såvidt husker at jeg ikke hadde ekstremt mye til overs for en gang for lenge lenge siden. Men jeg skal ikke la det stoppe meg eller påvirke hva jeg syns!

Boken er satt til Canada, og handler om Bilodo, som er en 27 år gammel postmann. Han elsker jobben sin, og om han skulle byttet liv med noen andre i verden hadde han byttet med en annen postmann. Selv lever han et ensomt liv, og deler en leilighet med gullfisken sin Bill, men han plages ikke stort av det. Han legger ikke merke til jenter som ser på han ekstra lenge eller bryr seg om venner som mobber hobbyene hans. Han leter ikke etter validering av andre.

Men han har en spesiell hobby. Hver gang han får et personlig brev han skal levere, tar han det med seg hjem. Han åpner det over damp og leser det, kopierer det og arkiverer det i et brannsikkert skap, før han leverer det. Han leser mye forskjellig gjennom denne uvanlige hobbyen, men hans favoritt er kjærlighetsbrevene. De rører han mest.

"But above all there were love letters. Because even after Valentine's Day, love remained the most common denominator, the subject linking the greatest number of pens. Love in every grammatical form and every possible tone, dished up in every imaginable shape: passionate letters or courteous ones, sometimes suggestive and sometimes chaste, either calm or dramatic, occasionally violent, often lyrical, and especially moving when the feelings were expressed in simple terms, and never quite so touching as when the emotions hid between the lines, burning away almost invisibly behind a screen of innocuous words."

(dette sitatet er bare fra side 12, så jeg syns ikke det tells som en spoiler)

 

Det er en type brev han liker bedre enn noen andre. Og det er brevene fra Ségolène, som skriver dikt som hun sender til en mann som heter Gaston. Hvert brev består av tre linjer. 17 stavelser. ikke mindre og ikke mer. Et haiku. Gjennom disse brevene blir Bilodo mer og mer forelsket i Ségolène, og undrer seg om hennes forhold til Gaston. Helt til han en dag utgir seg for å være Gaston selv. En dag blir Gaston truffet av en bil i det han skal til å poste sitt eget dikt til Ségolène, og Bilobo bestemmer seg for å ta over.

Boken er poetisk, unik og har et vakkert språk. Hovedkarakteren virker simpel, men ikke kjedelig. Boken gir helt klart inntrykk, men den er også litt.. rar? Den leses fort og den har et helt klart poetisk språk, men den blir kanskje litt pretensiøs om ikke pompøs. Det er her forskjellen på lettlest og lett å lese virkelig kommer frem. Jeg kunne nok anbefalt den til en på min alder som jeg vet liker bøker, men jeg vet ikke om jeg ville anbefalt den til en elev på VGS som er ute etter å begynne å lese på egenhånd. Den er lett å lese, men den er ikke den boken jeg ville valgt som første introduksjon til bøker utenfor skolen.  Karakterene føles ekte i sine feil og i sin eksentrisitet, språket er poetisk og flyter, men den er også rar. Gir det mening? Det er en bok som i sin helhet gir mening, men om du tar sitater ut av kontekst og sender det til vennene dine får du svaret "haha" eller "hva er det du leser????"

Boken i seg selv er grei, om ikke fin. Jeg anbefaler den til de som har et åpent sinn til litteratur og som allerede har en interesse for språk og historier som er litt utenfor normen. Jeg vil si at slutten er når alt kommer sammen. Den virker kanskje litt rar på veien, men når du kommer til slutten gir ting mer mening og jeg er relativt fornøyd med boken generelt. Om vi drev med terningkast hadde jeg kanskje gitt den 4/5. Om vi drev med den slags. Jeg tror også at bokens korte natur gir den muligheten til å være litt sær (jeg tror sær er et bedre ord enn rar), fordi det demotiverer ikke leseren. Jeg vet ikke om jeg har noe mer smart å si, men jeg håper du liker den om du leser den. Takkkkkk for meg.


Du kan kjøpe boken HER

Du kan kjøpe Chet Baker albumet jeg hører på HER

Du kan høre på noen av mine favorittsanger fra albumet HER, HER og HER (og en ekstra som ikke er på albumet HER)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits